Ord blir fattige og jeg kan ikke gjøre noe

BildeBilde

Vært på fire besøk i dag. Forteller om tre i dag og det siste i morgen….

I det første huset bor det tre barn, en mor og en far. Barna er alltid så velstelte og hyggelige. Fikk nesten hakeslep da jeg så huset. Men veilederen min er tydelig mer rustet enn meg og i det jeg tenker, oi er det såpass ja, så sier hun: dette var jo ikke så ille. Så det er jo en erfaring i seg selv. Men uteområdet var ganske fint da, men grønnsaker, banantre, appelsintre og mangotre. De hadde to griser, to hunder og mange valper som var så søte og masse høns. Faren drev og puslet ute og ordnet, og han var hyggelig. Så jeg fikk en god magefølelse på at de gjør så godt de kan med det de har og det skal ikke være nødvendig og ha skitne klær fordi om man er fattig.

Den andre familien er et kapittel i seg selv. De 4 guttene vi var på besøk hos bor i nærheten av bestemoren som bor med sin sønn som har tre barn. Jeg vet at den ene av søskenbarna sliten veldig både psykisk og fysisk, men faren vil ikke godta det så gutten får hjelp. Når jeg spør om det ikke kan meldes til barnevernet får jeg til svar at det er så masse saker og at dette er bare en liten sak. Jeg føler den er megasvær, så svær at jeg ikke får puste. Nettopp fordi jeg ser hvordan denne gutten smiler, men øynene er så triste som hos en forlatt hund. Det er vanskelig å forklare. Bestemoren er visst veldig streng og slår og mere til. Moren er død. Nei, det er ikke lett dette altså. Men tilbake til de vi var på besøk til.

De er altså en familie på 4 gutter og mor og far og alle deler soverom. Kjøkkenet vet jeg ikke om man kan kalle et kjøkken en gang. Veldig skittent og lukten er ikke til å puste inn. Badet er et par kvadrat, men jeg fikk ikke sett det ordentlig. Tror ingen jeg kjenner hadde dusjet eller gått på do der. Det er ikke lett å se alt dette, men det ser ut til at barna her har det helt greit og med litt kjærlighet går det bra. Selv om faren er borte i perioder pga. rus og det nok er mye som skjer, har de det som sagt helt greit. Det er svært store kulturforskjeller fra Norge og foreldrene er gjerne en del hardere og skarpere mot barna her enn i Norge. Så det er også selvfølgelig vanskelig å ta innover seg.

Bilde

Vakkert ikke sant..? Det var det jeg tenkte og………

Hvor skal jeg begynne. Hagen var flott med masse gress og en stor fotballbane. De er det man kaller en vaktmesterfamilie. De bor på et området, faren er vaktmester og de får bo gratis i et hus der. De som eier eiendommen er der i helgene. Denne familien består av 4 barn. Ei jente på 12, en på 8, en på 6 og en på 2 år og 3 mnd som ikke er på prosjektet enda. Da denne familien var på familiens dag tenkte jeg, de ser ut til å ha det bra. Også smilte jeg..tenkte ikke mer over det. Alle tre av barna som er på prosjektet er veldig sjenerte og rolige.. En annen dag gikk far og mellomste sønn fordi hverandre på vei til skolen, de så ikke på hverandre. Da reagerte jeg. Men tenkte det var normalt.

I dag fikk jeg bekreftet noe, ingen ting var normalt. Den lille søte gutten så ikke på oss da vi kom, han sto og kikket ned og fiklet med sykkelen sin. Han er sjenert tenkte jeg. Det var to sjefere på eiendommen i bånd. Da faren kom mot de ble de så unnvikende og bare la seg flat ned og så skremt opp. Det var virkelig forferdelig å se, og Erlend sa at de garantert blir slått og mer enn det. Begge hundene reagerte likt og det gikk virkelig inn på meg. Men det verste var da faren skulle vise oss hovedhuset hvor de som han jobbet for bodde. Han sa sønnen måtte komme men han kom ikke. Da gikk han mot gutten for å ta hånden hans, og gutten reagerte akkurat som hundene. Tårene presset på og rant ned. Jeg har aldri sett noe så innlysende i hele mitt liv. Kanskje er det kulturen og alle forskjellene som gjør at dette er normalt her ? Men hvorfor har jeg ikke sett dette hos NOEN av de andre barna da..på denne måten? Jeg ble kvalm innvendig og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Da faren slapp hånden til den 2år lille gutten gikk han med hodet ned og satte seg på en benk. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Han skulle vise oss en fiskedam, faren. Så der stod vi: jeg, Erlend og tre andre voksne å så ned i en dam. Jeg følte meg så hjelpes løs som jeg aldri før har følt. Kanskje tar jeg feil, håper det. Men magefølelsen har aldri svidd mer enn i dag.

Bilde

Slik følte jeg meg da jeg satt meg inn i bilen. Slik føler jeg det enda. Gutten på 2 år og 3 mnd. Jeg blir kvalm.

Advertisements

10 thoughts on “Ord blir fattige og jeg kan ikke gjøre noe

  1. ingvild vaula sier:

    verden e både urettferdig og hard, men æ tru desverre at magefølelsen din stemme 😦 . oss fe bærre husk kår heldig vi e og gi en håndstrekning iblant te dem som itj e lik hældig som oss …………….. ❤

    • jorunvaula sier:

      ja 😦 det va heeeelt forferdelig ! æ tenkt om det hadd vært i Norge så hadd æ i værtfall kunna prøvd å gjort nå..men ikke her… æ klart itj å sjå på dem…

  2. Sara sier:

    Sykesyke verden! Du har e forrferdelig jobb, men samtidig bra! Håpe du kan hjølp maang onga som har det fælt 😦

    • jorunvaula sier:

      Æ e så gla æ ska pass på min egen unge og ingen andre… om du forstår mæ rett.. æ bli rett å slett like overraska hver gang..ikke at æ har sett så my da..men …ja…

  3. Nina sier:

    Hoff 😦 triste greier. Ty du e stærk æ Jorun ❤

  4. Christine sier:

    😦 Bra du e innom dær å passe på dæm da. Bare å vis nærvær kan gjør stor forskjell på mytti. Husk på det. Dæm sætt sikkert stor pris på at dokker va dær.

  5. Anonym sier:

    Trasige greier. Du har no hjertet på rett plass ihvertfall du Jorun 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: